Begynnelsen på en plan for reformasjon av norsk kjønnspolitikk

Vi lever i en vanskelig tid. Skilsmissestatistikken er styggere enn noensinne. Par går fra hverandre over en lav sko, og som regel sitter kvinnen igjen med foreldreretten når bruddet er et faktum. Som om det ikke var nok at kvinnen stikker av med brorparten av de pekuniære verdiene, skal hun også – by default – ha omsorgsretten for parets barn. Løsningen på dette problemet er å frata kvinner en del av rettighetene de urettmessig har tilranet seg i løpet av det siste århundret. Først må vi fjerne kvinners stemmerett – forskning viser at kvinner har utilstrekkelige evner til å tenke rasjonelt. De er av natur labile følelesesvesener som lett blir irrasjonelle. De kan ikke ta politiske beslutninger, og de kan ikke bekle politiske verv. Kvinner må forøvrig ut av styrerom og andre organisasjoner hvor viktige beslutninger tas. Kvinner er intrigante ryktespredere – de driver med renkespill, rotter seg sammen mot hverandre og mot menn. Dette er ikke formålstjenlig i næringslivet. Følgelig må kvinner snarest fratas retten til å inneha viktige verv og stillinger. 22. juli har vist oss at kvinner ikke duger som ledere for etterretningsbyråer. Utviklingen av den norske skolen, har vist at kvinner ikke må få skalte og valte med utdanningspolitikk etter eget forgodtbefinnende. Lærere og utdanningspolitikere må være mannlige. De fleste elever skal også være mannlige – jenter skal i seksårsalderen sendes til statlige husmorskoler hvor de i løpet av en femårsperiode skal lære det de trenger å kunne for å betjene sin ektemann og deres felles barn. I fjortenårsalderen inngår jenta giftermål med mannen, som selv plukker ut jenter til sitt harem.

Anders Behring Breivik er et produkt av feminismen. Hans far ønsket å ha foreldreretten, noe Anders samtykket i, men et rettslig vedtak sørget for at omsorgsretten gikk til den psykisk ustabile moren, som påførte Breivik uopprettelige skader som i sin tur resulterte i bombingen av Regjeringskvartalet og Utøya-tragedien. Mer feminisme vil uvegerlig føre til flere Breivik’er. Dette er naturligvis ikke ønskelig, og det er derfor nødvendig å avskaffe statsfeminismen og vende tilbake til en sunnere samfunnsorden som er mer i overensstemmelse med menneskets medfødte natur.              

Kvinnens fremtidige samfunnsrolle:

Kvinnen skal være husmor. Hun skal føde og oppdra barn, og skal ellers jobbe med forpleining av sin ektemann. Enhver mann har krav på så mange kvinner han til enhver tid måtte ønske. Mannen er familiens forsørger og eneste arbeidstager. Han sørger for at kvinnen har de monetære ressurser hun trenger for å realisere sin natur.  

Om kvinnens samfunnsrolle

Kvinnen skal være servil. Hun skal underordne seg mannen, en kjensgjerning vi kan lese av den menneskelige anatomi. Det er ikke uten grunn at kvinne og mann ser forskjellige ut – naturen har en hensikt med alt, også med kjønnsspesifikke fysiologiske, fysiognomiske og mentale attributter. Cerebralanatomiske forskjeller taler sitt eget, tydelige, politisk ukorrekte språk, enten etablissementet liker det eller ei.

Kvinnefrigjøringen representerer en kulturell pervertering av naturens orden, en forrykkelse av en urgammel evolusjonær balanse som ligger nedfelt i det menneskelige genom. Kvinners inntreden i det offentlige rom, medfører en trussel mot verdiene vårt samfunn er – eller var – tuftet på, og må motarbeides med alle tilgjengelige fredelige midler. Dette skjønner Folket intuitivt, dette skjønner Velgerne instinktivt, hvilket gjenspeiles i det udiskutable faktum at kvinner er nesten fraværende i maktposisjoner i storpolitikken.

Heldigvis vil islams inntreden og nært forestående dominans i den norske offentlige diskursen, uvegerlig bringe med seg en tilbakevending til mer tradisjonelle kjønnsrolleideer og -verdier som er mer i samsvar med den menneskelige genetikk. Islams kvinnesyn later til å være i overensstemmelse med et fornuftig, genetisk forankret syn på kvinnen, hvor hun betraktes som det hun vitterlig er – en underdanig skikkelse hvis fremste oppgave er å bære frem barn og stelle i hjemmet. Det er derfor gledelig, og et kulturelt sunnhetstegn, at islam unisont omfavnes av den norske intelligentsiaen og kultureliten, som ellers, de siste tiårene, har målbåret diametralt motsatte kjønnsrolleverdier og -holdninger.